Politikarar hava svikið (svimji)ítróttin

Sterk grein her á sportanalyse.no, har fyrrverandi forseti í Norsk Svømmeforbund ákærir politikararnarnar fyri at renna undan sínum lyftum, og niðurraðfesta bygging av svimjihallum, hóast svimjing er tann ítróttur sum bjóðar flestum rørslutilboð, líka mikið aldur, brek og sosiala støðu. Har er serliga eitt brot sum er ógvuliga aktuelt eisini her í Føroyum beint nú, um tørvin á hyljum í 25 og 50 metra stødd.

“Det sies at vi har mange svømmeanlegg i Norge. Av de ca 1000 basseng vi har, er ca. 80 % små opplæringsbasseng som ikke har kapasitet ut over en gruppe på maksimum 12 – 14 personer av gangen. Disse anleggene er i dagens situasjon ikke egnet til idrettslig aktivitet ut over grunnopplæring. Svømmeidrettens anlegg skal ha basseng med en lengde på 25 eller 50 meter med fullverdige stupinstallasjoner, fortrinnsvis i eget basseng.. Dette er basseng som har kapasitet til å imøtekomme behovet både for organisert i drett og egenorganisert fysisk aktivitet, forutsatt at de finnes i et antall som er tilpasset befolkningens størrelse og er åpne.”

Arthur S. Knudsen vísir á at norska Stórtingið hevur samtykt fylgjandi …

“Dette prinsippet (idrett for alle) har markert alle menneskers rett til å drive idrett i henhold til forutsetninger, behov og interesse. “Idrett for alle” har videre fremhevet det offentliges ansvar for å gi den enkeltes rettighet et konkret innhold, dvs. mulighet til å utøve idrett”.

Norska kunngerðin varð einmælt samtykt av Stórtinginum, og staðfestir millum annað at ítróttaranlegg eiga at geva pláss fyri bæði ítrótti í feløgum, og at einstaklingar kunnu skipa fyri sínum egnum rørslutilboði:

“Statlige midler til idrettsformål må fordeles slik at de kommer både den frivillige, medlemsbaserte idretten til gode, og at de stimulerer og styrker muligheten for utøvelse av egenorganisert fysisk aktivitet.”

… og víðari …

“Målet for anleggsutbyggingen er å gi flest mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Spesielt vil en prioritere anleggstyper som harmonerer med aktivitetsprofilen til barn og ungdom. Videre vil det satses på anleggstyper som kan brukes av mange og som gir mulighet for egenorganisert fysisk aktivitet.”

Til tað heldur greinaskrivarin at:

“Det skal bli vanskelig å finne et idrettsanlegg som bedre oppfyller denne målsettingen enn et svømmeanlegg. Det kan brukes av alle, fra vuggen til graven og praktisk talt uten hensyn til fysisk førlighet.”

Og her hevur hann støði í nýligari kunngjørdari rapport frá norska “Nasjonalt råd for fysisk aktivitet”, sum vísir á at flest allar ítróttarhallir ikki loyva einstaklingum at skipa fyri egnari venjing, sum so aftur kann føra til sosialan ójavna:

“I all hovedsak er (idretts)hallene ikke åpne for egenorganisert aktivitet” og “Det at svømmebasseng brukes hyppigere av “bredden” i befolkningen, dvs. en stor gruppe av folk med lav inntekt og utdanning, gjør at denne anleggstypen bør prioriteres med tanke på å utjevne sosial ulikhet.”

Sjálvt “Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité” sigur greitt og ógvuliga grundleggjandi:

“Svømmeanlegg er mye mer enn rene idrettsanlegg og at de er viktige for hele befolkningen.”

Men hóast øll hesi fínu orð, og semju í Stórtinginum, so er norsk svimjing tann ítróttur sum sambært Knudsen hevur ringast umstøður í Noregi, tá ið tað kemur til anlegg. Við grundgeving í hasum at flestu hallir ikki kunnu rúma veruliga fjøltáttaða svimjing, og at skipaða svimjingin fær so lítið rúm í tí sum er:

“Til tross for dette er svømming (både når det gjelder svømmeopplæring, den organiserte idretten og de som vil drive egenorganisert fysisk aktivitet) den aktiviteten som anleggsmessig kommer dårligst ut. I svømmehallene disponerer for eksempel den organiserte idretten ca. 8 % av tiden mens andre idretter har sine anlegg praktisk talt alene.”

Lesið greinina í síni heild (og í røttu raðfylgju :-), her á www.sportsanalyse.no:
http://www.sportsanalyse.no/wip4/politisk-svik-mot-svoemme-idretten/d.epl?id=581994