Áhugaverd meining her á nyemeninger.no, í sambandi við at norskir politikarar ætla úrvalsflokkar til tónleikasnillingar í 5. – 7. flokki, við tilvísing til hvussu man ger í ítrótti. Anja Rynning Veum sigur at soleiðis er tað slettis ikki í norskum ítrótti, at tey spesialisera seg tíðliga, men at tey hinvegin bíða líka børnini eru 13 ár við at styrkismeta børnini, til at varðveita gleðina, samanhaldið og kensluna av at nytta nakað.
“Begrepet talent er mye mer enn å skåre mange mål på fotballbanen som 10-åring eller løpe 60 meter raskt. Ulik fysisk vekst er én grunn til det. Men det finnes også andre talenter. Forskning viser at allsidighet i 9-14-årsalderen har vært viktig for dem som senere ble gode. Du skal også ha talent for å orke å trene eller å spille hver dag. Mange «barnestjerner» har sluttet fordi de rett og slett har gått lei. Talentet innebar ikke den langsiktige jobben som skulle til for å bli god som senior. I tillegg slutter mange ungdommer på grunn av tidspress, fordi det ikke er gøy lenger eller fordi vennene slutter. Å skille ut en liten gruppe fra vennegjengen og de vanlige skolekameratene for å drive talentutvikling kan bidra til at talentene blir borte. Det har vi erfart. Mange av våre toppidrettsutøvere kan vise til en allsidig bakgrunn og trekker fram det sosiale miljøet på treningen som viktig for deres karriere.”
Continue reading Skyldast norsk succés at tey spesialisera seg seint ?